Innsats og mot på Statfjordfeltet

OljedirektoratetPublisert

Statfjord-funnet ble gjort i 1974, og var et av pionerfeltene. I dag ser vi at innsats og mot til å teste og ta i bruk nye metoder har skapt betydelige verdier. Feltet har stått for ca. 12 prosent av den totale norske produksjonen av olje og gass. Fra 1981 til 1994 var Statfjord det feltet som produserte mest olje.

Opprinnelig hadde feltet en anslått levetid til midt på 1990-tallet. Statfjord senfase, som ble vedtatt i 2005, la opp til produksjon fram til 2012. I dag er planen å produsere til 2022.

Statfjord A plattform

Statfjord-feltet er et eksempel på godt samspill mellom myndigheter og oljeselskap helt fra dag én.

En forutsetning for suksess er at det må være både kompetanse og kapasitet til stede hos begge parter – og evne og vilje til dialog for å finne løsninger som er til gode for rettighetshaverne og for samfunnet.

En av OD sine viktige oppgaver er å påse at det allerede i planleggingsfasen for en utbygging blir tatt høyde for mulige framtidige tiltak for økt utvinning. Dette prinsippet gjaldt da vi begynte å bygge ut norsk sokkel. Og det gjelder fortsatt i dag.

På Statfjord var det viktig at det tidlig ble valgt riktig dreneringsstrategi. Etter flere diskusjoner mellom selskapene og OD ble det valgt en strategi som skulle komme til å sikre god produksjon også i feltets senfase.

Det ble injisert vann i det øvre gode reservoaret, Brent-formasjonen, og gass i det nedre, Statfjord-formasjonen, for å utnytte at gass var mest effektivt anvendt i Statfjord-reservoaret og for å ha kontroll på hele produksjonsløpet. En beslutning som var vellykket og som fortsatt står seg i dag.

I tillegg ble det arbeidet med rørledningen Statpipe, en annen viktig milepæl for å redusere risikoen for at gassressurser skulle gå tapt. Statpipe skulle frakte gassen fra Statfjord til Kårstø før den ble fraktet videre ut til Europa.

Det var den gang ikke fullt ut dokumentert teknologi tilgjengelig for å krysse den dype Norskerenna med rørledninger, og mange var skeptiske til om dette lot seg gjøre.

Norsk ingeniørkunst klarte det, som den har klart andre utfordringer på sokkelen. Statpipe var – og er viktig for den omfattende infrastrukturen vi har for eksport av norsk gass.

Siden det i starten ikke var etablert noen ordning for transport og salg av gass, ble løsningen å injisere gassen, noe som bidro til å opprettholde trykket i reservoaret – og til øke oljeproduksjonen. Statfjord er ett av tre felt der det er injisert mest gass. Beregning viser at det er produsert et sted mellom fem og ti prosent ekstra olje som følge av dette. Det meste av den injiserte gassen blir produsert nå og fram til feltet stenger.

Statfjordfeltet er et eksempel på svært vellykket bruk av gassinjeksjon og kombinasjonen av vann- og gassinjeksjon. En erfaring som har vært nyttig å ta med seg til andre felt.

I tillegg er kontinuerlig vedlikehold og oppgradering av boreutstyr for effektiv boring av produksjonsbrønner en del av oppskriften.

I øyeblikket ligger produksjonen godt over det som var estimert da PUD for Statfjord senfase ble vedtatt.

Selv om produksjonen fra Statfjordfeltet nå er en åttendedel av hva den var da toppnoteringen ble registrert i 1987, bringer Statfjord fortsatt inntekter både til rettighetshaverne og til statskassen.